Før apoteket – da urtene var en del av hverdagen

Før det fantes et apotek på hvert gatehjørne, et legekontor i nærheten og en butikk hvor man kunne kjøpe en ferdig pakke for nesten hva som helst, måtte mennesker kjenne plantene som vokste rundt dem.

De hadde ikke nødvendigvis et stort urteutvalg på en hylle.

De hadde naturen.

I åkrer, skogkanter, på enger og rundt gårdene vokste planter som kunne bli mat, krydder, fargestoff og råvarer til ulike former for folkemedisin.

Kunnskapen om plantene var en del av hverdagen.

Kunnskap som gikk i arv

Mye av den eldre urtekunnskapen ble aldri skrevet ned.

Den ble lært gjennom å se på andre.

En mor lærte datteren.

En far lærte sønnen.

En eldre kvinne i bygda kunne vite når en bestemt plante skulle sankes, hvilken del som skulle brukes og hvordan den skulle tørkes.

Kunnskapen kunne være svært lokal.

Det samme plantenavnet kunne brukes om forskjellige planter ulike steder, og den samme planten kunne ha flere navn.

Derfor var det ikke bare viktig å kjenne planten.

Man måtte også kjenne stedet, årstiden og tradisjonen.

Urtene var overalt

Mange av plantene som ble brukt, var ikke eksotiske eller sjeldne.

De vokste rett utenfor døren.

Brennesle, groblad, ryllik, løvetann, mjødurt, einer, kamille og mange andre planter har lange historier som nytteplanter.

Noen ble brukt som mat.

Noen som krydder.

Noen i te eller andre uttrekk.

Andre ble brukt utvortes.

En plante kunne ha flere forskjellige roller gjennom året.

Det sier noe om hvordan mennesker før i tiden forholdt seg til plantene rundt seg.

De var ikke bare «ugress».

De var ressurser.

Kjøkkenet var også et lite apotek

Det er lett å forestille seg at folk før i tiden hadde et tydelig skille mellom mat og medisin.

Slik var det ikke alltid.

Kjøkkenet var et sted hvor mange forskjellige råvarer ble oppbevart og tilberedt, og noen av plantene kunne brukes på flere måter.

Krydder som ingefær, fennikel, anis og karve hadde både kulinariske og tradisjonelle anvendelser.

Honning kunne brukes som mat, men også inngå i ulike hjemmelagde blandinger.

Olje, eddik og alkohol kunne brukes som utgangspunkt for urtepreparater.

Mye av urtehåndverket begynte altså med det man allerede hadde tilgjengelig.

Å sanke var en kunnskap i seg selv

Det holdt ikke å vite at en plante var nyttig.

Man måtte vite når den skulle sankes.

Blomster ble gjerne samlet når de var i full blomst.

Blad kunne ha et annet optimalt tidspunkt.

Røtter ble ofte sanket når planten var i en annen fase av veksten.

Og etter sankingen måtte plantematerialet behandles riktig.

Det måtte tørkes.

Det måtte oppbevares tørt.

Og det måtte beskyttes mot fukt, lys og skadedyr.

I en tid uten moderne emballasje og holdbarhetsmerking var dette kunnskap man ganske enkelt måtte kunne.

Folkemedisin var ikke én ting

Når vi i dag snakker om «gammel urtekunskap», kan det høres ut som om det fantes én gammel oppskrift på hvordan planter skulle brukes.

Virkeligheten var langt mer sammensatt.

Folkemedisinen varierte mellom land, regioner, familier og tradisjoner.

Noe kunnskap var basert på lang erfaring med bestemte planter.

Annet var knyttet til forestillinger om sykdom og kroppen som vi i dag vet lite eller ingenting stemmer med.

Noe ble senere bekreftet gjennom forskning.

Annet ble forlatt.

Derfor skal vi heller ikke romantisere alt som er gammelt.

Gammel kunnskap er interessant fordi den er gammel – men ikke nødvendigvis fordi den alltid er riktig.

Det er nettopp derfor den er så spennende å undersøke.

Fra tradisjon til urtebok

Etter hvert begynte mer av kunnskapen å bli skrevet ned.

Urtebøker og andre skrifter gjorde det mulig å bevare kunnskap utover det enkelte menneskets levetid.

Samtidig kunne kunnskapen endre seg når den ble skrevet ned.

Planter fikk navn.

Beskrivelser ble sammenlignet.

Bruksområder ble samlet.

Og etter hvert kom det også mer systematiske forsøk på å forstå hva plantene faktisk inneholdt.

Dette var begynnelsen på en lang utvikling fra tradisjonell urtebruk mot den moderne forståelsen av medisinplanter.

Og så kom apoteket

Da apotekene etter hvert fikk en større plass i samfunnet, forandret også forholdet vårt til plantene seg.

Man trengte ikke lenger å kunne kjenne igjen like mange planter.

Man trengte ikke nødvendigvis å vite hvordan man tørket en rot eller laget et uttrekk.

Man kunne gå til apoteket og kjøpe et ferdig preparat.

Det var selvfølgelig en enorm utvikling.

Men noe annet skjedde samtidig:

Kunnskap som tidligere var en del av hverdagen, ble gradvis mindre nødvendig.

Og når kunnskap ikke lenger brukes, kan den også forsvinne.

Noe av kunnskapen finnes fortsatt

Heldigvis er ikke den gamle urtekunsten borte.

Den finnes i gamle bøker.

I planteleksikon.

I museer.

I folketradisjoner.

Hos mennesker som fortsatt har interessen og kunnskapen.

Og ikke minst i de mange plantene vi fortsatt møter rundt oss.

Noen av navnene kjenner vi godt.

Andre har nesten forsvunnet fra dagligtalen.

Det er fascinerende å oppdage at planter vi i dag kanskje går rett forbi, en gang var en selvfølgelig del av menneskers hverdag.

Det er ikke meningen å gå tilbake

Å hente frem gammel kunnskap betyr ikke at vi skal late som om vi lever før apoteket.

Vi har moderne medisin av en grunn.

Vi har forskning, diagnostikk, legemidler og helsevesen som våre forfedre ikke hadde tilgang til.

Men det betyr ikke at all gammel plantekunnskap er uinteressant.

Tvert imot.

Den kan fortelle oss mye om plantene, menneskene og historien vår.

Og noen ganger kan den også gi oss spørsmål som moderne forskning senere forsøker å besvare.

Kanskje vi bare har glemt å se oss rundt

Det er kanskje det som er mest fascinerende.

Mange av plantene som ble brukt før, finnes fortsatt.

De står der som de alltid har gjort.

På engene.

Langs veikantene.

I skogkanten.

I hagen.

Forskjellen er kanskje bare at vi har blitt dårligere til å se dem.

Den gamle urtekunsten minner oss om noe ganske enkelt:

Mennesket har alltid vært omgitt av planter.

Vi har spist dem, drukket dem, brukt dem i håndverk, krydret maten med dem og funnet måter å ta vare på dem på.

Noe av denne kunnskapen er borte.

Noe er bevart.

Og noe fortjener kanskje å bli hentet frem fra glemselen – ikke ukritisk, men med nysgjerrighet.

For når vi lærer historien om plantene, lærer vi samtidig litt om hvordan menneskene før oss levde.

Og kanskje blir det også litt lettere å se på plantene rundt oss med nye øyne.