Gamle norske plantenavn og hva de forteller – del 2

I første del så vi hvordan gamle plantenavn kunne fortelle om utseende, voksested, bruk og folketro.

Men det finnes mange flere.

Noen navn er ganske selvforklarende. Andre har røtter så langt tilbake at vi i dag må lete i gamle kilder og dialekter for å forstå dem.

Her er fem nye planter med navn som bærer med seg hver sin lille historie.

Malurt – mølurt og maløkt

Malurt, Artemisia absinthium, har flere gamle norske navneformer:

Ekte malurt, malukt, maløkt, malek, malok og mølurt.

Det er særlig mølurt som gjør navnet interessant.

Møl- eller mal- kan knyttes til møll, og navnet peker dermed mot en praktisk bruk av planten.

Det engelske navnet wormwood har en annen språklig historie og har tradisjonelt vært knyttet til bruk mot mark.

Slektsnavnet Artemisia er gammelt og har tradisjonelt blitt satt i forbindelse med den greske gudinnen Artemis.

Malurtens historie viser dermed hvordan én plante kan få navn som peker mot både praktisk bruk, andre språk og den gamle europeiske kulturhistorien.

Og så er det én egenskap som nesten ikke kan overses:

Malurt er bitter.

Den bitre smaken har satt tydelige spor i plantens historie og i bruken av den i mat- og drikketradisjoner.

Mjødurt – duften, mjøden og historien bak aspirin

Mjødurt, Filipendula ulmaria, har et rikt mangfold av gamle norske navn: mjort, mjurt, mjøvert, maigras, benkegras, engdronning, engblom, grislegras, myrtegrass, ølgras, snjogras, jønsokgræs, slåtteblom og slåttemainnj.

Flere av navnene forteller om hvordan planten var en del av livet på gårdene. Engdronning og engblom gir et bilde av planten slik den står i blomstring, mens slåtteblom og slåttemainnj knytter den til slåttetiden.

Men mjødurten var ikke bare vakker. Den var også kjent for duften.

Når planten tørkes, utvikler den en sterk og søtlig aroma som kan minne om nyslått høy eller myske. Det skyldes blant annet stoffet kumarin. Før i tiden ble opphakket mjødurt strødd på gulvene på høytidsdager, slik at rommene skulle dufte godt.

Den engelske urtebokforfatteren John Gerard skrev i Herball i 1597 at duften gjorde hjertet muntert og gledet sansene.

Mjødurt hadde også en plass rundt bryggingen. Linné brukte blant annet navnet karört, fordi planten tidligere ble brukt til å gni inn trefat og kar som skulle brukes til mjød. Den ble dessuten brukt som krydder i øl og som smakstilsetning i vin, brennevin, gin, vermut og likører.

Og så kommer en av de mest interessante historiene.

Fra mjødurt til aspirin

Mjødurt fikk en viktig plass i historien om aspirin.

På 1800-tallet ble salisylsyre isolert fra planten. Stoffet ble senere fremstilt syntetisk og ble en viktig del av utviklingen av moderne smertestillende medisiner.

Den syntetiske salisylsyren kunne imidlertid gi betydelige mageplager. For å finne en bedre løsning ble acetylsalisylsyre utviklet – stoffet som senere ble kjent som aspirin.

Selve navnet aspirin har også en liten botanisk historie. Spiraea var tidligere brukt som slektsnavn for mjødurt, og «spirin» i aspirin-navnet viser til dette gamle slektsnavnet.

Dermed finnes det en ganske bemerkelsesverdig forbindelse mellom en duftende engplante, gamle mjødfat og et av verdens mest kjente legemidler.

Mjødurtens gamle navn forteller derfor ikke bare om eng, slått og mjød.

De forteller om en plante som var en del av både hverdagsliv, fest, mat og drikke – og etter hvert også medisinhistorien.

Det er ganske mye historie å finne i en plante som ved første øyekast bare ser ut som en vakker blomstrende engplante.

Marikåpe – Marias kåpe og alkymistenes plante

Marikåpe, Alchemilla vulgaris, har et imponerende mangfold av gamle norske navn.

Den kunne blant annet kalles maristakk, muristakk, marikjortel, Jomfru Marias kåpe, Jomfru Marjablomst, Jomfru Marias brudepynt, fedlestakk, rukkestakk, kåpegras, marimynte, løvefot, vasstakk, vasskåpe, våthatte og vassbjølle.

Mange av navnene gir oss et bilde av planten.

Marikjortel, maristakk og Jomfru Marias kåpe knytter planten til forestillingen om at bladene lignet en liten kåpe eller et klesplagg. Navnene viser også hvordan kristen tradisjon satte sitt preg på det gamle plantespråket.

Andre navn beskriver bladene på en mer jordnær måte. Vasskåpe, vasstakk og våthatte peker mot de små vanndråpene som ofte samler seg på bladene. Løvefot er et annet billedlig navn, knyttet til bladets form.

Men det er også her historien blir ekstra interessant.

Det vitenskapelige slektsnavnet Alchemilla henspeiler på alkymi. Middelalderens alkymister la merke til de glitrende vanndråpene på marikåpebladene og tillagde dem særlige egenskaper. Dråpene kunne se ut som dugg, men er ofte vann som planten selv skiller ut gjennom små åpninger langs bladkanten.

For alkymistene ble disse dråpene omgitt av forestillinger om noe nærmest magisk. De ble blant annet knyttet til forsøkene på å fremstille gull og til drømmen om å gjenvinne ungdom.

Det er fascinerende å tenke på at den samme planten kunne være Jomfru Marias kåpe i folkelig tradisjon og en plante for alkymistiske drømmer om gull og ungdom.

Et gammelt plantenavn kan altså fortelle oss langt mer enn hva planten heter.

Noen ganger forteller det oss hva mennesker så.

Andre ganger hva de trodde.

Og av og til begge deler på én gang.

Prikkperikum – planten med blodet, beskyttelsen og de mange navnene

Prikkperikum, Hypericum perforatum, er i dag kanskje aller best kjent under navnet Johannesurt. Navnet er egentlig svensk, men har blitt vanlig også i Norge. Rundt om i landet har planten hatt en lang rekke dialektnavn, blant annet pirkum, pirikum, perkum, spirkum, pirkopp, hardbein, hardhaus, groblome, manneblod, brennevinsgras, ølkong og Kristi blodsdråpe.

I Norge finnes flere viltvoksende arter i slekten Hypericum. To av dem har særlig vært brukt i folkemedisinen: firkantperikum (Hypericum maculatum) og prikkperikum (Hypericum perforatum). Tidligere ble de ofte brukt om hverandre, og firkantperikum var trolig den mest brukte av de to når man skulle lage tinktur, olje eller salve. I dag er det først og fremst prikkperikum som forbindes med navnet Johannesurt og som har fått størst oppmerksomhet innen urtemedisinen.

Navnene på planten forteller oss mye om hvordan den ble oppfattet.

Manneblod og Kristi blodsdråpe blir særlig interessante når man kjenner til plantens blomster. Gnir man de gule blomstene mellom fingrene, kan de etterlate en rødlig farge. Blomster og blomsterknopper inneholder pigmentet hypericin, og denne røde fargen har gjennom tidene vært med på å gi planten et nesten mystisk preg.

Også navnet brennevinsgras forteller om gammel bruk. Blomstene ble lagt på brennevin, som da fikk en karakteristisk rød farge. Perikumbrennevin var et kjent husråd i Norge langt inn på 1900-tallet.

Men prikkperikum hadde en plass i folketroen lenge før noen kunne forklare fargen med et pigment.

En plante som skulle beskytte

Prikkperikum ble tillagt sterke beskyttende egenskaper. I eldre folketro ble den brukt mot sykdom, onde ånder og andre krefter man mente kunne påvirke mennesket.

Det ble fortalt at planten skulle plukkes med venstre hånd, etter at man hadde bedt den om tillatelse. Samlet på bestemte tidspunkter, særlig rundt midtsommer, kunne den bæres på kroppen som beskyttelse.

Den kunne henges ved vinduet for å beskytte huset mot lynnedslag, brann og onde ånder, og tørket prikkperikum kunne henges opp etter midtsommerbålet for å holde det man fryktet, ute av huset.

Også kjærlighet og spådom fikk plass i plantens historie. Ble prikkperikum lagt under hodeputen til en ugift kvinne, skulle hun ifølge folketroen drømme om sin kommende mann.

Her ser vi igjen hvordan en plante kunne være langt mer enn en råvare.

Den kunne være beskyttelse, husråd, kjærlighetsmiddel og magisk plante – alt på én gang.

Fra folkemedisin til vitenskap

Prikkperikum har også en lang historie som folkemedisinsk plante.

Blomster og blomstrende topper ble brukt til te og tinkturer, mens det ble laget oljeuttrekk til utvortes bruk. Perikumolje ble fremstilt ved å legge de blomstrende toppene i olje, og oljen kunne senere brukes som grunnlag for salve.

At planten ble brukt så mye, førte etter hvert også til vitenskapelig interesse. Prikkperikum er i dag en av de mest undersøkte plantene innen europeisk urtemedisin, særlig på grunn av innholdet av flere biologisk aktive forbindelser.

Men kanskje er det nettopp møtet mellom det gamle og det nye som gjør planten så fascinerende.

For menneskene som samlet den, var det ikke Hypericum perforatum de så.

De så manneblod.

Kristi blodsdråpe.

Brennevinsgras.

Og kanskje så de også en plante som kunne beskytte huset og menneskene som bodde der.

Det vitenskapelige navnet kom langt senere.

Historien gjorde ikke det.

Løvetann – hesteblom, griseblom og fandens melkebøtte

Løvetann, Taraxacum officinale, er en av plantene som kanskje aller tydeligst viser hvor fantasifulle gamle plantenavn kunne være.

Rundt om i Norge har den hatt en lang rekke navn, blant annet hesteblom, griseblom, gulbruse, kaningras, gullbost, nattsveve, koppeloppe, kappilaup, skabb, fandens melkebøtte, solvender og luseblom.

Noen av navnene er lette å forstå.

Gulbruse og gullbost gir et bilde av den gule blomsterprakten når løvetannen står i fullt flor.

Hesteblom, griseblom og kaningras knytter planten til dyr og fôr. Gamle plantenavn forteller ofte om hvilke dyr som spiste planten, eller hvordan mennesker oppfattet dens verdi som nytteplante.

Andre navn er langt mer gåtefulle.

Fandens melkebøtte er et navn som nesten høres ut som en liten historie i seg selv. Og luseblom og skabb minner oss om at gamle plantenavn også kunne være knyttet til sykdommer, skadedyr eller forestillinger om hva planten kunne brukes til.

Så har vi solvender.

Det er et navn som nesten blir poetisk. Løvetannens blomster åpner seg i lyset og lukker seg når kvelden kommer, og blomsterhodene følger på mange måter døgnets rytme. Et menneske som levde tett på naturen, trengte ikke en botanisk bok for å legge merke til slikt.

Men det er én historisk detalj ved løvetannen som er lett å glemme:

Den er faktisk ikke særlig gammel i norsk flora.

Det antas at løvetann kom til Norge først på begynnelsen av 1700-tallet. På kort tid fikk den likevel en enorm utbredelse, og på forsommeren kan den fortsatt farge hele kulturlandskapet gult.

Det er ganske fascinerende.

En plante som ikke har vært her særlig lenge sammenlignet med mange av våre gamle viltvoksende arter, rakk likevel å bli så vanlig at den fikk et helt lite bibliotek av folkelige navn.

Og kanskje sier det også noe om hvordan mennesker forholdt seg til løvetannen.

For noen var den bare et ugras.

For andre var den mat, fôr og medisinplante – en plante der både roten og bladene hadde sin plass i folkemedisinen.

Løvetannen minner oss derfor om noe viktig når vi leter i de gamle plantenavnene:

Et navn forteller ikke alltid bare hva planten er.

Det kan fortelle hva menneskene så i den.

Og med løvetannen har de tydeligvis sett ganske mye.

Hva gamle navn kan fortelle

Når vi legger disse plantene ved siden av dem vi møtte i første del, begynner et større bilde å komme frem.

Noen navn forteller om hva planten ble brukt til.

Mjødurt.

Soldaturt.

Teblom.

Plåsterblad.

Andre forteller om hvordan planten ser ut.

Hestehov.

Løvetann.

Griseøyre.

Noen peker mot tid og årstid.

Johannesurt.

Andre bærer med seg spor av tro og kultur.

Marikåpe.

Og noen har reist mellom språk og tider og fått nye navn underveis.

Malurt er et godt eksempel.

Det er lett å tenke at plantenavn bare er praktiske merkelapper.

Men ser vi nærmere etter, er de noe mer.

De er små biter av muntlig historie.

Et navn kunne bli sagt ved kjøkkenbordet, i fjøset, på setra eller ute på jordet. Barn lærte navnene av foreldrene sine, og foreldrene hadde lært dem av sine.

Slik kunne kunnskapen om plantene leve videre, selv uten bøker.

Et levende språk

Mange av de gamle navnene er i ferd med å forsvinne.

Noen lever fortsatt i dialektene.

Andre finner vi først og fremst i gamle bøker og samlinger av folkekunnskap.

Men når vi tar dem frem igjen, får vi mer enn gamle ord.

Vi får et lite innblikk i hvordan mennesker før oss så på naturen, brukte den og satte ord på det de fant.

Og kanskje er det nettopp derfor gamle plantenavn er verdt å ta vare på.

For når et navn forsvinner, kan også en liten bit av historien rundt planten forsvinne med det.

Det finnes fortsatt mange gamle norske plantenavn å finne frem.

Og bak hvert av dem kan det ligge en historie om mat, arbeid, tro, språk eller hverdagsliv.

Noen ganger skal det ikke mer til enn ett gammelt navn for å åpne døren til en helt annen tid.