Norsk folkemedisin – da plantene rundt oss var en del av kunnskapen

Før moderne medisin og apotek ble tilgjengelig for alle, måtte mennesker i stor grad bruke det de hadde rundt seg.

I Norge betydde det blant annet planter.

De vokste på enga, i skogen, langs åkerkantene og rundt husene. Noen ble samlet inn som mat og krydder, andre ble tørket og tatt vare på til senere bruk.

Kunnskapen om plantene var en del av det man lærte hjemme.

Og mye av den var overraskende detaljert.

Plantene hadde forskjellige roller

En plante kunne brukes på flere måter.

Den kunne være mat den ene dagen og inngå i folkemedisinen den neste.

Karve er et godt eksempel. Frøene ble brukt som krydder, men hadde også en lang tradisjon i norsk folkemedisin, blant annet ved fordøyelsesbesvær og luft i magen. Karve ble også brukt i barseltradisjoner, blant annet i barselgrøt.

Det er lett å glemme hvor praktisk denne kunnskapen var.

Man trengte ikke nødvendigvis en egen «medisinplante».

Man brukte planter som allerede var en del av husholdningen.

Brenneslen – langt mer enn ugress

I dag ser mange først og fremst på brenneslen som en plante man helst vil unngå å tråkke på.

Men stornesle (Urtica dioica) har en lang historie som nytteplante.

Den har vært brukt som matplante, til tekstilfibre og i ulike former for folkemedisin.

Det forteller oss noe viktig om hvordan mennesker før i tiden så på planter.

En plante ble ikke nødvendigvis vurdert ut fra om den var pen.

Det interessante var hva den kunne brukes til.

Groblad – planten under føttene våre

Groblad er en annen plante som har vært godt kjent i norsk folketradisjon.

Den vokser gjerne der mennesker ferdes, og det gamle forholdet mellom mennesker og planten gjenspeiles også i navnet.

Groblad har tradisjonelt vært brukt utvortes, blant annet på hud og mindre sår.

I dag går vi kanskje forbi den uten å legge merke til den.

For tidligere generasjoner kunne den samme planten være en velkjent del av husets urteforråd.

Ryllik – en plante med mange historier

Ryllik (Achillea millefolium) har en lang historie som medisinplante i europeisk folketradisjon, også i Norge.

Planten er lett å kjenne igjen med de fine, oppdelte bladene og de mange små blomstene som sitter samlet i flate skjermer.

Ryllik har vært brukt på flere forskjellige måter i folkemedisinen.

Men det interessante er ikke bare hva den ble brukt til.

Det er også at kunnskapen om planten var knyttet til hvordan den skulle samles inn og tilberedes.

Slik var urtekunsten før i tiden: Planten var bare begynnelsen.

Løvetann – fra ugress til nytteplante

I dag er løvetann kanskje mest kjent som en sta plage i plenen.

Tidligere kunne den være langt mer interessant.

Løvetann (Taraxacum officinale) har vært brukt både som mat og som tradisjonell medisinplante.

Bladene kunne brukes som mat, mens roten hadde andre tradisjonelle anvendelser.

Det er egentlig litt typisk for gammel plantekunnskap.

Planten ble ikke nødvendigvis delt inn i «spiselige planter» og «medisinplanter».

Den kunne være begge deler.

Einer – fra skog til husholdning

Einer (Juniperus communis) er en av plantene som virkelig viser hvor bred norsk plantebruk kunne være.

Bærene ble brukt som krydder og til drikke, mens forskjellige deler av planten også hadde tradisjonelle anvendelser i folkemedisinen.

Einer ble dessuten brukt på andre måter i husholdningen.

Røyken fra einer har for eksempel hatt en plass i gamle skikker og tradisjoner.

Dermed blir det vanskelig å plassere planten i bare én kategori.

Den var mat, krydder, nytteplante og del av folketradisjonen.

Plantenavnene forteller historier

Noe av det morsomste når man begynner å undersøke norsk plantehistorie, er å se på navnene.

Gamle plantenavn kan fortelle oss noe om hvordan mennesker oppfattet og brukte plantene.

Noen navn peker på utseende.

Andre på voksested.

Noen kan fortelle om tradisjonell bruk.

Og enkelte navn er knyttet til forestillinger om plantenes egenskaper.

Det er faktisk en hel liten historie gjemt i mange av navnene vi fortsatt bruker.

Folkemedisin var også tro

Det er viktig å huske at norsk folkemedisin ikke bare besto av planter.

Den var en blanding av erfaring, praktisk kunnskap, religiøse forestillinger, folketro og det vi i dag ville kalt overtro.

Urter kunne brukes sammen med salver, omslag og ulike uttrekk, men også med signing, maning og andre ritualer. Folkemedisinen var altså ikke én samlet medisinsk lære, men et mangfold av praksiser og forestillinger.

Dette er kanskje noe av det mest interessante ved å studere den.

Vi trenger ikke tro på alt som ble gjort før i tiden for å være fascinert av det.

Tvert imot kan det være nyttig å se på gammel kunnskap med både respekt og et kritisk blikk.

Noe ble glemt – noe ble videreført

Da moderne medisin og apotek fikk en stadig større plass i samfunnet, ble mye av den praktiske plantekunnskapen mindre nødvendig i hverdagen.

Men plantene forsvant ikke.

Brenneslen står fortsatt langs veien.

Grobladet vokser fortsatt i bakken.

Rylliken blomstrer fortsatt på enga.

Løvetannen dukker fortsatt opp i plenen.

Og karven vokser fortsatt der den alltid har gjort.

Det som har forandret seg, er hvor mye vi vet om dem.

Å hente frem kunnskapen igjen

Det betyr ikke at vi skal gå tilbake til en tid uten lege eller moderne medisin.

Det skal vi selvfølgelig ikke.

Men det er noe verdifullt i å vite hva mennesker før oss faktisk visste om plantene rundt seg.

Noe av kunnskapen var basert på erfaring som gikk gjennom generasjoner.

Noe var knyttet til forestillinger vi i dag har forlatt.

Noe har senere fått støtte gjennom forskning.

Og noe har ganske enkelt forsvunnet.

Det er nettopp derfor det er verdt å lete.

For når vi undersøker norsk folkemedisin, leter vi ikke bare etter gamle «kjerringråd».

Vi leter etter historien om hvordan mennesker levde med naturen.

Hvordan de sanket.

Hvordan de tørket.

Hvordan de blandet.

Hvordan de laget sine egne uttrekk og salver.

Og hvordan kunnskapen om plantene gikk fra én generasjon til den neste.

Kanskje er det noe av denne kunnskapen vi bør hente frem fra glemselen.

Ikke for å erstatte moderne medisin.

Men fordi kunnskap om plantene rundt oss er en del av kulturhistorien vår.

Og kanskje også fordi det er ganske fascinerende å oppdage at noen av plantene vi går forbi hver eneste dag, en gang var en viktig del av menneskers hverdag.

**De var ikke bare planter.

De var kunnskap.**