Norsk folkemedisin og plantene vi brukte

Før medisinen ble slik vi kjenner den i dag, måtte folk i stor grad hjelpe seg selv.

I norske bygder var naturen det nærmeste apoteket. Rundt gårdene, langs åkerkanter, i skogen og på fjellet vokste planter som kunne brukes til langt mer enn mat og krydder.

Kunnskapen om dem gikk fra menneske til menneske.

Fra mor til datter.

Fra far til sønn.

Fra nabo til nabo.

Og noen ganger fra en gammel kone i bygda som visste mer om plantene enn de fleste andre.

Dette var en del av norsk folkemedisin.

En kunnskap bygget på erfaring

Folkemedisinen var ikke ett samlet system med én bok og én oppskrift.

Den var lokal.

Det som ble brukt i én del av landet, kunne være ukjent i en annen.

Kunnskapen var også preget av det som faktisk vokste på stedet.

Menneskene lærte å kjenne naturen rundt seg, og over tid oppstod det erfaringer om hvilke planter som kunne brukes, hvordan de skulle høstes og hvordan de skulle tilberedes.

Noe av denne kunnskapen ble skrevet ned.

Mye ble aldri skrevet.

Det ble bare husket.

Kvann – en plante med røtter i norsk historie

Kvann har en helt spesiell plass i norsk plantehistorie.

Den ble dyrket og brukt som mat- og nytteplante langt tilbake i tid, og var særlig viktig i nordområdene. Både blad, stilker, frø og røtter kunne brukes på ulike måter.

Kvann ble også brukt i tradisjonell folkemedisin.

Men kanskje er det aller mest interessante hvordan planten ble en del av hverdagslivet.

Den kunne dyrkes i nærheten av gården og inngå i mat og drikke, og kunnskapen om planten ble holdt levende gjennom generasjoner.

Kvann minner oss om at skillet mellom mat, krydder og medisin ikke alltid var like tydelig som det er i dag.

En plante kunne være flere ting på én gang.

Mjødurt – planten som ga navn til mjøden

Mjødurt er en annen plante med en spennende historie.

Den vokser gjerne på fuktige enger, langs bekker og andre steder hvor jorden er rik på fuktighet.

De kremhvite blomsterstandene har en søtlig og karakteristisk duft.

Navnet forteller også en del.

Mjødurt har lange tradisjoner knyttet til bruk i drikke, og planten har blant annet vært brukt til å gi smak og aroma til mjød.

Den har også vært en del av europeisk folkemedisin gjennom lang tid.

Her får vi et fint eksempel på hvordan en plante kunne ha flere roller samtidig.

Den kunne brukes fordi den smakte godt, fordi den duftet godt – og fordi man hadde erfaring med tradisjonell bruk av planten.

Brenneslen var mer enn ugress

Brennesle er et godt eksempel på en plante som har hatt mange roller i norsk tradisjon.

Den kunne brukes som mat, dyrefôr og fiber, og den har også lange tradisjoner innen folkemedisin.

At planten svir når du tar på den, gjorde den neppe spesielt populær ved første møte.

Men den var nyttig.

Og kanskje er det nettopp det som kjennetegner mange av plantene i folkemedisinen:

De var ikke nødvendigvis sjeldne eller eksotiske.

De vokste rett utenfor døren.

Groblad – plantens lille følgesvenn

Groblad har vært en velkjent plante i europeisk folkemedisin, også i Norge.

Den vokser gjerne på steder hvor mennesker ferdes – langs stier, veikanter og tun.

Det har gitt den en spesiell plass i tradisjonen.

Når en plante vokser der folk faktisk oppholder seg, er det ikke vanskelig å forstå hvordan den kan bli en del av hverdagskunnskapen.

Groblad har tradisjonelt vært brukt utvortes på mindre hudplager og småskader.

Men igjen møter vi noe viktig når vi leser om folkemedisin:

Tradisjonell bruk forteller oss hva mennesker gjorde.

Den forteller ikke automatisk at metoden er medisinsk dokumentert etter dagens standard.

Det skillet er viktig.

Kamille kom også inn i norske husholdninger

Noen planter var ikke nødvendigvis en del av den ville norske floraen, men fant likevel veien inn i husholdningene.

Kamille er et godt eksempel.

Den har en lang europeisk historie som nytteplante og har vært brukt i te og ulike former for tradisjonell urtebruk.

En kopp kamillete kunne være en del av det hverdagslige urtehåndverket.

Ikke nødvendigvis som en «kur».

Bare som en plante man kjente, brukte og hadde et forhold til.

Det er lett å glemme hvor annerledes forholdet mellom mennesker og planter en gang var.

I dag kjøper vi en ferdig pose med tørket kamille.

Før måtte noen kjenne planten.

Samle den.

Tørke den.

Oppbevare den.

Og vite hvordan den skulle brukes.

Løvetann – fra ugress til nytteplante

Så har vi løvetann.

En plante mange av oss først og fremst forbinder med plenen.

Men løvetann har en lang historie som nytteplante.

Både blad og rot har vært brukt som mat og i tradisjonell urtebruk.

Røttene kunne tørkes og oppbevares.

Dermed ble en plante som vokser nesten overalt, en ressurs.

Det er noe fascinerende ved det.

I vår tid forsøker vi gjerne å kontrollere naturen.

I folkemedisinen lærte man seg i større grad å bruke det naturen allerede ga.

Johannesurt og kunnskapen som fulgte planten

Johannesurt har også en lang historie i europeisk folkemedisin.

Den ble brukt på ulike måter og fikk etter hvert en særlig plass i tradisjoner knyttet til hud og sår, men også til andre former for urtebruk.

Samtidig er Johannesurt et godt eksempel på hvorfor kunnskap om planter må tas på alvor.

Planten har egenskaper som kan påvirke hvordan enkelte legemidler virker, og den kan også gjøre huden mer følsom for sollys.

Det er altså ikke nok å vite at en plante «har vært brukt lenge».

Vi må også vite hva planten faktisk gjør, og hvilke hensyn som gjelder.

Det kommer vi tilbake til når vi senere går grundigere inn i trygg bruk av urter.

Urtekoner og lokale kunnskapsbærere

I historiene om folkemedisinen dukker det ofte opp mennesker som hadde særlig kunnskap om planter.

De kunne være omtalt som kloke koner, urtekoner eller andre lokale hjelpere.

De hadde ikke nødvendigvis formell utdanning.

Men de kunne ha mange års erfaring.

De visste hvor bestemte planter vokste.

Når de skulle høstes.

Hvordan de skulle tørkes.

Og hvordan de tradisjonelt ble brukt.

Noen av dem kunne være svært respekterte.

Andre ble møtt med skepsis.

Folkemedisin var aldri bare en samling gode råd.

Den var også en del av samfunnets historie – med tro, erfaring, overtro, kunnskap og menneskelige feil blandet sammen.

Ikke alt som ble gjort, virker

Dette er viktig å huske når vi ser bakover.

Det er lett å romantisere fortiden.

Vi kan se for oss mennesker som levde tett på naturen og hadde en fantastisk kunnskap om plantene.

Og det hadde de på mange områder.

Men de hadde også begrenset kunnskap om kroppen, sykdommer og mikroorganismer.

Noen behandlinger som ble brukt, var sannsynligvis nyttige.

Andre var harmløse.

Noen var virkningsløse.

Og enkelte kunne være direkte farlige.

Derfor skal vi ikke velge mellom «gammel kunnskap» og «moderne kunnskap».

Vi kan lære av historien uten å ukritisk kopiere den.

Fra erfaring til kunnskap

Det er kanskje nettopp her folkemedisinen blir så interessant.

Mennesker observerte.

De prøvde.

De husket.

De sammenlignet.

De fortalte videre.

Etter hvert begynte noen også å skrive ned erfaringene.

Senere kom botanikken, farmasien, kjemien og medisinen med nye metoder for å undersøke plantene.

Noen tradisjonelle bruksområder har fått støtte gjennom moderne forskning.

Andre har ikke.

Og noen viser seg å være langt mer kompliserte enn man først trodde.

Men uten menneskenes lange forhold til plantene hadde mye av denne kunnskapen kanskje aldri blitt samlet inn og undersøkt.

Plantene var en del av hverdagen

Kanskje er det dette som er det mest interessante.

For menneskene som levde før det moderne apoteket, var ikke urter nødvendigvis en egen interesse.

De var bare en del av livet.

Planter ble sanket sammen med mat.

De ble tørket for vinteren.

De ble lagt i krukker og poser.

De ble brukt i mat, drikke, vask, hudpleie og ulike former for tradisjonell behandling.

Kunnskapen var vevd inn i hverdagen.

Man trengte ikke å være «urteinteressert».

Man trengte bare å vite litt om det som vokste rundt seg.

Noe av denne kunnskapen finnes fortsatt

Når vi i dag tørker en plante og lager en kopp urtete, kan det føles som noe helt moderne.

Men selve handlingen er gammel.

Vi bruker fortsatt mange av de samme plantene.

Vi tørker dem.

Vi trekker dem i vann.

Vi lager oljeuttrekk.

Vi blander forskjellige planter.

Forskjellen er at vi i dag har muligheten til å undersøke plantene på en helt annen måte.

Det synes jeg er en fin kombinasjon:

Respekt for tradisjonen – og nysgjerrighet på hva vi faktisk vet.

Naturen som kunnskapsbok

Det er lett å tenke på folkemedisin som noe som tilhører en fjern fortid.

Men egentlig handler historien også om noe mer grunnleggende:

Menneskets behov for å forstå naturen rundt seg.

Hvilke planter kan spises?

Hvilke bør vi holde oss unna?

Hva kan brukes som krydder?

Hva kan lagres til vinteren?

Hvordan kan en plante brukes?

Og hvordan kan vi kjenne forskjell på den ene planten og den andre?

Dette var kunnskap man kunne ha bruk for hver eneste dag.

I dag har vi et enormt utvalg av ferdige produkter og informasjon tilgjengelig med noen få tastetrykk.

Men kanskje er det derfor det er ekstra interessant å se tilbake.

For når vi lærer om plantene våre, får vi også et lite innblikk i hvordan menneskene før oss levde.

De måtte kjenne naturen.

Vi kan velge å kjenne den.

Og kanskje er det en forskjell det er verdt å tenke litt over.