Gamle norske plantenavn og hva de forteller – Del 3

Det finnes planter vi går forbi hver eneste dag uten å tenke særlig over dem. Noen vokser langs veien, andre i skogen, på enga eller rundt gamle hus.

Men mange av dem bærer på en historie.

De gamle norske plantenavnene forteller om hvordan menneskene før oss så på plantene, hva de brukte dem til, hva de trodde om dem – og noen ganger også hva de var redde for.

I denne tredje og siste delen møter vi seks planter med svært forskjellige historier. Noen var mat og medisin, noen ble brukt i brygging og husholdning, og noen fikk en plass i folketro og gamle forestillinger.

Kamille – Matricaria recutita

Kamille har en lang historie som nytteplante, og flere av de gamle navnene forteller om den nære forbindelsen mellom planten og menneskene.

Navn som kamilleblom, tysk kamille, kannelblom, kvitblom og moderurt har vært brukt om planten.

Særlig navnet moderurt er interessant. Det peker mot en gammel forestilling om kamille som en plante knyttet til kvinner, barn og plager som fulgte med livet i familien.

Kamille har i århundrer vært brukt som te, ikke minst ved forskjellige mage- og tarmplager. Den milde smaken og den behagelige duften gjorde den også til en plante som passet godt i husholdningen.

I eldre europeisk urtetradisjon ble kamille særlig forbundet med fordøyelsen. Den ble brukt ved urolig mage, luft i magen og kramper, og den ble også verdsatt for sine avslappende egenskaper.

Det er noe nesten tidløst over kamillen. Den er liten og beskjeden sammenlignet med mange andre legeplanter, men har likevel hatt en plass i menneskers hverdagsliv i svært lang tid.

Og kanskje er det nettopp derfor den fortsatt føles så kjent.

Stornesle – Urtica dioica

Få norske planter har et navn som beskriver sitt første møte med mennesket bedre enn brennesle.

Andre gamle navn er blant annet brennhette, brennhuttu, brennekopp, brennenota, brenngras, netle, nøsle og njåsjle.

De fleste navnene handler om én ting:

Det brenner.

Det vitenskapelige slektsnavnet Urtica kommer da også fra det latinske urere, som betyr «å brenne».

Men brenneslen var langt mer enn en plante man skulle holde seg unna.

Den har vært brukt som næringsplante, fôrplante, tekstilplante og medisinplante. Unge nesleskudd kunne spises om våren, og planten var en verdifull kilde til næring på en tid da tilgangen på ferske grønnsaker var begrenset.

I folkemedisinen ble brennesle brukt på mange forskjellige måter. Den ble blant annet drukket som te og brukt i forbindelse med plager i urinveiene og leddene.

Og så har vi den ganske brutale gamle behandlingsformen urtikasjon – å piske huden med frisk brennesle. Det høres voldsomt ut, men praksisen er kjent fra europeisk folkemedisin og bygger på at brennhårene gir en kraftig lokal irritasjon og økt blodgjennomstrømning.

Brenneslen er derfor et godt eksempel på en plante vi lett kan undervurdere.

Den brenner når vi tar på den.

Men for tidligere generasjoner kunne den være både mat, medisin, råvare og ressurs.

Filtkongslys – Verbascum thapsus

Filtkongslys er vanskelig å overse når den først har fått etablert seg. Først kommer den store bladrosetten, og året etter reiser den høye blomsterstengelen seg med de karakteristiske gule blomstene.

De gamle navnene forteller noe om hvordan planten ble oppfattet:

Lungegras, lungerot, lungerokk, lungesottgras, sanktolavsljos, keiserlys og gullrokk.

Flere av navnene knytter planten til luftveiene. Det passer godt med den lange tradisjonen for å bruke kongslys ved hoste og andre luftveisplager.

Men planten hadde også en helt annen side.

De store bladene er dekket av et tett lag med myke hår. Det gjorde dem nyttige til flere praktiske formål. De kunne blant annet bearbeides til knusk, og tørkede plantedeler kunne brukes som vekemateriale.

Den høye blomsterstengelen kunne også brukes som fakkel.

Kongslys har dessuten fått plass i folketroen. I Sverige kunne måten blomstene fordelte seg på stengelen brukes som et slags værtegn. Andre steder ble planten tillagt beskyttende egenskaper og ble hengt over dører og vinduer.

Det er fascinerende å tenke på at én og samme plante kunne være både værmerke, folkemedisin, praktisk råvare og beskyttelse mot det overnaturlige.

Einer – Juniperus communis

Få norske planter har vært brukt på så mange forskjellige måter som einer.

De gamle navnene er mange: brisk, bresk, bruse, ene, ener, eini, brakje og sprakje.

Einer var en del av hverdagen.

Einerbar kunne strøs på gulvene ved høytider. Einerlåg ble brukt til vask av kopper og kar, og einerens sterke aroma ble utnyttet både i mat, brygging og konservering.

Einer ble også brukt som røkelse.

Røyken fra brennende einer ble tillagt rensende egenskaper, og i eldre folketro kunne den også holde onde makter unna. Under sykdom og epidemier ble røyking og brenning av aromatiske planter brukt som en del av forestillingen om å rense omgivelsene.

Einerbærene hadde dessuten en plass i folkemedisinen, og einerlåg ble brukt til blant annet hårvask og bading.

Og så har vi treak – et gammelt norsk produkt laget ved å koke inn einerlåg, noen ganger med sukker og fløte, til massen ble fast. Den kunne formes som stenger og brukes både som godteri og som husråd.

Einer er på mange måter selve bildet på den gamle norske nytteplanten.

Den kunne brukes til litt av nesten alt.

Og når vi i dag går forbi en einerbusk og kjenner den karakteristiske duften, er det egentlig en liten bit av norsk kulturhistorie vi går forbi.

Røsslyng – Calluna vulgaris

Når røsslyngen blomstrer på sensommeren, kan store deler av landskapet få et rosa og lilla skjær.

Det er derfor ikke overraskende at planten har fått mange navn:

Lyng, bustelyng, brysslyng, bulyng, grålyng, hestelyng, rubbelyng, røssbærløng og røskjelyng.

Røsslyng har vært så vanlig og så karakteristisk i norsk natur at den nesten har blitt et symbol på landskapet vårt.

Den har også hatt mange praktiske bruksområder. Røsslyng ble blant annet brukt til plantefarging, og den kunne gi gule og gulbrune farger.

I folkemedisinen ble lyngen brukt i forbindelse med urinveiene og som urtete, og den har også vært knyttet til tradisjonell bruk ved revmatiske plager.

Men røsslyngens historie handler ikke bare om nytte.

Den har vært brukt som værmerke. Gamle forestillinger fortalte at måten lyngen blomstret på kunne si noe om vinteren som ventet.

Og så har vi biene.

Røsslyng er en viktig nektarplante, og lynghonningen har lenge vært satt pris på. Den mørke honningen med den særegne smaken er i seg selv en liten del av norsk natur- og mathistorie.

Til og med de sjeldne plantene med hvite blomster har fått betydning i folketroen. Noen steder ble hvit lyng betraktet som lykkebringende, andre steder kunne den varsle noe helt annet.

En liten plante i lyngen kunne altså være både mat for biene, fargeplante, medisinplante, værmerke og bærer av overtro.

Humle – Humulus lupulus

Humle har kanskje en av de mest interessante historiene i denne serien, fordi planten har vært så tett knyttet til både gårdsliv, ølbrygging og lovverk.

I Norge har humle vært dyrket i flere hundre år. Allerede i Frostatingsloven finnes det bestemmelser om humle, og fra middelalderen og fram mot midten av 1700-tallet hadde gårdeiere plikt til å dyrke en viss mengde.

Humle ble først og fremst dyrket for ølbrygging.

Men også her dukker folkemedisinen opp.

Humlekongler ble brukt i ulike husråd, blant annet ved hoste og halsplager. Humle ble også forbundet med søvn og ro. Konglene kunne legges i en pute eller et tøystykke og plasseres ved hodeputen.

Det forteller noe om hvordan mennesker før i tiden brukte sansene sine til å finne fram til plantenes egenskaper.

Humle lukter sterkt.

Og denne duften ble koblet sammen med søvn, ro og avslapning.

Humle har også en lang historie i bryggingen. Bitterstoffene i planten bidrar både med den karakteristiske smaken og med egenskaper som gjorde humle verdifull som konserverende ingrediens.

Men planten hadde flere bruksområder enn det.

Humlestenglene kunne brukes som fiberplante, og fibrene kunne blant annet anvendes til tau, sekkestrie og tekstiler.

Dermed finner vi igjen det samme mønsteret som hos flere av plantene vi har møtt:

En plante var sjelden bare én ting.

Den kunne være råvare, mat, medisin, håndverk, tradisjon og tro – alt på én gang.

Når vi ser plantene med nye øyne

Kanskje er det nettopp dette de gamle plantenavnene kan lære oss.

Vi er blitt flinke til å dele verden inn i kategorier.

Mat.

Medisin.

Ugress.

Prydplante.

Nytteplante.

Men for menneskene som levde før oss var grensene langt mindre tydelige.

En plante kunne være alt dette samtidig.

Brenneslen var ikke bare noe som brant. Einer var ikke bare en busk. Røsslyng var ikke bare lyng. Humle var ikke bare noe man brukte i øl.

Plantene var en del av livet.

De ga mat, lukt, farge, fiber, smak og råvarer. De ble brukt i husarbeid og håndverk, i folkemedisin og i ritualer. Og de fikk navn som fortalte historier om alt dette.

Kanskje er det verdt å stoppe opp neste gang vi møter en av dem.

Se litt nærmere.

For bak et gammelt norsk plantenavn kan det ligge en hel liten fortelling om menneskene som levde med planten før oss.

Og kanskje kan vi begynne å se naturen med litt nye øyne.

Ikke bare som noe som vokser rundt oss.

Men som en del av historien vår.