Botaniske navn – hvorfor heter planten noe mer enn bare «kamille»?
Kamille.
Det høres enkelt ut. Vi vet jo hva kamille er.
Men hvilken kamille? Gresk, romersk, hvem er hvem?
Det er nettopp her de botaniske navnene kommer inn.
Etterhvert, når man begynner å interessere seg for urter, dukker det etter hvert opp navn som Matricaria chamomilla, Melissa officinalis og Urtica dioica. De kan virke litt høytidelige og unødvendig vanskelige.
Men det er egentlig motsatt.
Det botaniske navnet gjør planten tydeligere.
Ett vanlig navn kan bety flere ting
Plantenavn varierer fra land til land, og noen ganger også fra sted til sted.
Det samme plantenavnet kan brukes om forskjellige arter, mens én og samme plante kan ha flere norske navn.
Tenk bare på hvor mange navn vi møter på planter i urteverdenen.
Et navn som «mynte» forteller oss at vi er i riktig familie, men ikke nødvendigvis hvilken art vi har foran oss.
Når vi skriver Mentha piperita, vet vi langt mer.
Det er peppermynte.
Og når vi skriver Mentha spicata, snakker vi om en annen plante.
Det er forskjellen mellom å si:
«Jeg har en mynte.»
og:
«Jeg har akkurat denne arten.»
To navn som fungerer sammen
Det botaniske navnesystemet bygger på et såkalt binært navn – altså to deler.
Den første delen er slekten.
Den andre delen er artsnavnet.
For eksempel:
Matricaria chamomilla
Matricaria er slekten.
chamomilla er artsnavnet.
Sammen gir de planten et internasjonalt navn som kan brukes på tvers av språk.
Det er ganske genialt, egentlig.
En tysker, en nordmann, en franskmann og en japaner kan snakke om den samme planten uten å være avhengige av hva planten kalles på sitt eget språk.
Men hvorfor latin?
Egentlig er det ikke helt riktig å si at alle botaniske navn er «latin».
Botaniske navn er latinske eller latiniserte, og mange av dem har røtter i latin, gresk eller navn etter personer og steder.
Men latin har én stor fordel:
Det er et språk som ikke endrer seg på samme måte som moderne språk.
Et norsk plantenavn kan endre seg over tid.
Et navn kan bli glemt.
Et annet navn kan bli vanlig.
Botaniske navn gir oss et mer stabilt system for å identifisere planter.
Et godt eksempel: kamille
La oss gå tilbake til kamillen.
Når vi sier kamille, mener vi vanligvis en plante i slekten Matricaria.
Men det finnes flere arter som kan omtales som kamille, og her blir det botaniske navnet nyttig.
Matricaria chamomilla er den arten som vanligvis omtales som tysk kamille eller ekte kamille.
Den har også vært kjent under andre vitenskapelige navn, blant annet Matricaria recutita.
Det kan virke forvirrende.
Men faktisk viser det noe viktig:
Botanikk er ikke helt statisk.
Når kunnskapen om planter utvikler seg, kan også den vitenskapelige klassifiseringen endres.
Derfor kan man noen ganger møte eldre litteratur hvor samme plante står under et annet botanisk navn.
Og hva betyr egentlig «L.»?
Kanskje du har sett noe slikt:
Urtica dioica L.
eller:
Matricaria chamomilla L.
Den lille L. på slutten er ikke en del av selve plantenavnet.
Den viser til Carl von Linné, den svenske botanikeren som fikk enorm betydning for systematiseringen av plantenavn.
Når L. står etter navnet, forteller det hvem som først beskrev og navnga arten i henhold til det botaniske navnesystemet.
Det er altså en liten bit botanikkhistorie gjemt etter plantenavnet.
Slekten forteller oss også noe
Det første ordet i navnet er slektsnavnet.
Det betyr at planter med samme slektsnavn har en nærmere botanisk forbindelse enn planter som tilhører helt forskjellige slekter.
Se på:
Mentha piperita
Mentha spicata
Begge begynner med Mentha.
De tilhører altså samme slekt.
Men det andre navnet forteller oss at det er forskjellige arter.
På samme måte finner vi:
Urtica dioica – stornesle
og
Urtica urens – smånesle.
Samme slekt.
Forskjellige arter.
Og plutselig blir plantenavn litt mer enn bare navn.
De begynner å fortelle en historie om hvor planten hører hjemme i planteverdenen.
Norske navn er likevel viktige
Men betyr dette at vi burde slutte å bruke norske plantenavn?
Nei, absolutt ikke.
De norske navnene er levende språk og en viktig del av vår egen plantekultur.
Et godt norsk navn kan være både vakkert, presist og fullt av historie.
Marsfiol er et godt eksempel.
Men når det er fare for misforståelser, er det botaniske navnet et uvurderlig tillegg.
Det er også derfor vi i urteverdenen ofte ser begge deler:
Marsfiol – Viola odorata L.
Da får vi både det norske navnet og den botaniske identifikasjonen.
Hvorfor er dette viktig når du kjøper urter?
Fordi navnet på posen faktisk betyr noe.
Hvis du bare vet at du har kjøpt «en salvie», har du ikke nødvendigvis all informasjonen du trenger.
Hvis det står:
Salvia officinalis L.
er planten langt tydeligere identifisert.
Dette er særlig viktig når flere arter har lignende navn, når en plante finnes under flere lokale navn, eller når forskjellige arter har ulike egenskaper og tradisjonell bruk.
Riktig plante er ganske enkelt grunnlaget for riktig urtebruk.
Et lite botanisk språk du etter hvert blir vant til
Når du begynner å lese mer om urter, vil du stadig møte navn som:
Arctium lappa
Hypericum perforatum
Melissa officinalis
Scutellaria lateriflora
Første gang kan det se ut som en hemmelig kode.
Etter hvert blir det nesten som å lære et nytt språk.
Og det er kanskje det det er.
Et lite, internasjonalt språk for planter.
Du trenger ikke kunne latin for å bruke urter.
Men når du først har begynt å legge merke til de botaniske navnene, oppdager du at de er utrolig nyttige.
Og det er én ting til …
Botaniske navn handler ikke bare om å være nøyaktig.
De handler også om nysgjerrighet.
For bak hvert navn finnes det en plante.
En familie.
En slekt.
En art.
Et voksested.
En historie.
Og jo mer du lærer, desto mer begynner selve navnet å åpne døren til resten.
Så neste gang du ser et langt og litt merkelig plantenavn på en etikett, trenger du ikke tenke:
«Hva i all verden skal jeg med det?»
Du kan heller tenke:
«Aha. Der har jeg plantens ordentlige navn.»
Og kanskje er det akkurat da den lille botaniske nysgjerrigheten begynner.
