En kanadisk sykepleier, en gammel urteoppskrift og en historie som skulle skape både håp, strid og nysgjerrighet gjennom flere generasjoner.
I 1922 fikk den kanadiske sykepleieren René Caisse høre en historie hun aldri skulle glemme.
En kvinne fortalte henne om en urteblanding hun hadde brukt i forbindelse med kreftsykdom. Ifølge fortellingen hadde kvinnen fått oppskriften fra en urtemedisinsk kyndig person fra ojibwefolket, en av Nord-Amerikas urfolksgrupper.
Vi vet ikke sikkert hvor gammel oppskriften var, eller om den opprinnelige blandingen hadde nøyaktig samme sammensetning som den senere Essiac-teen.
Men for René Caisse ble møtet begynnelsen på et livslangt arbeid.
Hun var overbevist om at urteblandingen fortjente oppmerksomhet, og i årene som fulgte skulle hun bli en av de mest omtalte skikkelsene innen nordamerikansk alternativ urtemedisin.
En sykepleier som utfordret det etablerte
René Caisse ble født i Ontario i Canada i 1888 og utdannet seg til sykepleier.
Hun levde i en tid da kreftbehandlingen var langt mer begrenset enn i dag. Mange pasienter hadde få behandlingsmuligheter, og interessen for tradisjonelle preparater var stor.
Caisse begynte å arbeide med urteblandingen hun hadde fått kjennskap til. Hun endret og videreutviklet preparatet, og etter hvert begynte hun å tilby det til kreftpasienter.
Navnet hun valgte, var enkelt, men ganske oppfinnsomt:
ESSIAC er CAISSE skrevet baklengs.
I 1934 åpnet hun en klinikk i Bracebridge i Ontario. Her tok hun imot pasienter som ønsket å prøve urtepreparatet hennes.
Historiene om pasientenes erfaringer spredte seg, og Caisse fikk både støttespillere og kritikere.
Hun fortsatte arbeidet i mange år, men møtte også betydelig motstand fra medisinske myndigheter.
I 1942 stengte klinikken. Caisse fortsatte likevel å være knyttet til Essiac helt fram mot sin død i 1978.
Det er lett å forstå hvorfor historien hennes har fascinert så mange. Hun fremsto som en kvinne med en sterk overbevisning, villig til å utfordre autoriteter for noe hun trodde på.
Men overbevisning og pasientfortellinger er ikke det samme som vitenskapelig dokumentasjon. Det er en viktig del av historien.
De fire urtene i den klassiske Essiac-blandingen
Den mest kjente Essiac-formelen består av fire planter.
De har svært forskjellige egenskaper, og alle har sin egen historie innen tradisjonell urtemedisin.
1. Storborre – Arctium lappa
Storborre er en kraftig, toårig plante som mange kjenner fra veikanten, med store blader og blomsterkurver som gjerne fester seg til klær og dyrepels.
I Essiac brukes roten.
Borrerot har lange tradisjoner både som mat og som urteråvare, særlig i Europa og Asia. I Japan er den kjent som gobo og brukes som grønnsak.
I eldre europeisk urtemedisin ble storborre blant annet omtalt som en «blodrensende» plante.
Dette er et historisk begrep fra folkemedisinen, ikke en dokumentert evne til å rense blodet.
Borreroten utgjør den største andelen av mange oppskrifter som i dag sirkulerer under Essiac-navnet.
2. Småsyre – Rumex acetosella
Småsyre er en lav, flerårig plante med små, pilformede blader og en tydelig syrlig smak.
På engelsk heter den sheep sorrel.
Den må ikke forveksles med vanlig engsyre (Rumex acetosa), selv om plantene er i slekt.
I enkelte overleverte Essiac-oppskrifter understrekes det at hele småsyreplanten, også roten, skal inngå.
Det blir gjerne hevdet at Caisse selv la stor vekt på dette. Opplysningen er interessant, men det er vanskelig å fastslå hvor mye av den som kan dokumenteres direkte fra hennes egne beskrivelser.
Småsyre inneholder oksalater, og det er derfor ikke en plante man bør bruke ukritisk i store mengder.
3. Rødalm – Ulmus rubra
Rødalm er et nordamerikansk tre som på engelsk kalles slippery elm.
Det er innerbarken som brukes.
Navnet slippery forteller faktisk noe om plantens særegne egenskap: Når den pulveriserte barken kommer i kontakt med vann, dannes en glatt, slimete og geléaktig masse.
Dette skyldes plantens innhold av slimstoffer.
Rødalm har en lang historie i nordamerikansk tradisjonell urtemedisin, og nettopp denne evnen til å danne gelé gjør den til en av de mest interessante ingrediensene i Essiac.
Vi skal straks se nærmere på hvordan rødalm kan tilberedes alene.
4. Prydrabarbra – Rheum palmatum
Her er det lett å gå seg vill i navnene!
Planten omtales blant annet som prydrabarbra, håndrabarbra, flikrabarbra og legerabarbra.
I engelskspråklig urtehandel møter vi også betegnelsene Turkey rhubarb, Turkish rhubarb og Indian rhubarb.
Det botaniske navnet Rheum palmatum er derfor nyttig når vi skal forstå hvilken plante det siktes til.
Denne rabarbraen må ikke forveksles med vanlig hagerabarbra.
Det er roten og rotstokken som har vært brukt i tradisjonell medisin, særlig i kinesisk urtetradisjon.
Rabarbraroten inneholder blant annet antrakinonforbindelser og har vært brukt som avføringsmiddel.
Den inngår i små mengder i mange Essiac-formler.
Det finnes imidlertid også kilder som omtaler andre medisinske rabarbraarter i forbindelse med Essiac. Derfor er ikke alle historiske artsangivelser nødvendigvis entydige.
Den klassiske fireurtersoppskriften
Det finnes flere oppskrifter som omtales som René Caisses opprinnelige Essiac-formel.
En av de overleverte variantene oppgir følgende mengder tørkede urter:
| Ingrediens | Mengde |
|---|---|
| Storborrerot, skåret | 120 g |
| Småsyre, inkludert rot | 80 g |
| Rødalmbark, pulverisert | 20 g |
| Prydrabarbrarot | 5 g |
| Totalt | 225 g |
Dette tilsvarer omtrent 53 % storborre, 36 % småsyre, 9 % rødalm og 2 % rabarbra.
En viktig historisk presisering: Blandingsforholdene ovenfor finnes i oppskrifter som tilskrives Essiac-tradisjonen, men vi har ikke tilstrekkelig dokumentasjon til å slå fast at akkurat disse mengdene er Caisses autentiske originalformel.
Og nettopp dette er noe av det interessante ved Essiac: Selv om fireurtersblandingen er velkjent, finnes det uenighet om detaljer i oppskriften og hvordan den ble videreført.
Hvorfor Essiac ikke ble brygget som vanlig te
Essiac ble tradisjonelt tilberedt som et avkok.
Det betyr at urtene ble kokt i vann, i stedet for bare å overhelles med varmt vann slik vi vanligvis gjør med te.
I en utbredt oppskriftstradisjon brukes omtrent 30 gram tørket urteblanding per liter vann.
Urtene småkokes i 10–12 minutter under lokk, før blandingen settes til side for en lang ettertrekking, gjerne gjennom natten. Deretter beskriver enkelte oppskrifter en ny oppvarming og siling.
Dette er en ganske annerledes fremgangsmåte enn en vanlig kopp urtete.
Metoden henger sammen med at blandingen inneholder både røtter, bark og overjordiske plantedeler.
Harde plantedeler krever ofte lengre behandling for å avgi sine vannløselige bestanddeler.
Merk: Vi beskriver denne metoden som en del av Essiacs historie, ikke som en anbefalt hjemmefremgangsmåte. Lang henstand ved romtemperatur kan gi mikrobiologisk risiko, og påstander om at ferdig avkok holder seg i flere uker i kjøleskap, er ikke tilstrekkelig dokumentert.
De gamle oppskriftene inneholder også doseringsangivelser, men disse er ikke vitenskapelig fastsatte, trygge eller effektive doser.
Rødalmgelé – en gammel og fascinerende tilberedning
Rødalm har en egenskap som gjør den ganske spesiell blant urteråvarene.
Når pulverisert innerbark blandes med vann, sveller slimstoffene og danner en myk gelé.
Dette er en tradisjonell tilberedningsform som også ble brukt uavhengig av Essiac.
Slik dannes rødalmgelé
Ingredienser
-
1 teskje pulverisert innerbark av rødalm (Ulmus rubra)
-
Ca. 2 dl vann
Fremgangsmåte
-
Ha rødalmpulveret i en kopp eller liten skål.
-
Rør inn litt kaldt vann til du får en jevn masse uten klumper.
-
Tilsett resten av vannet gradvis mens du rører.
-
La blandingen stå noen minutter.
Etter hvert vil den tykne og få en glatt, geléaktig konsistens.
Hvor tykk geléen blir, avhenger av pulverets finhetsgrad og mengden vann.
Dette er først og fremst et eksempel på hvordan plantens naturlige slimstoffer oppfører seg, og hvordan rødalm tradisjonelt har vært tilberedt. Det er ikke en anbefaling om å behandle mage- eller tarmsykdommer.
Rødalm kan også påvirke opptaket av legemidler som tas gjennom munnen.
Borrerotomslag – urten brukt på en annen måte
Storborre har ikke bare vært brukt innvortes i tradisjonell urtemedisin.
Røttene har også inngått i forskjellige utvortes tilberedninger.
Et gammelt prinsipp var å knuse eller finfordele plantematerialet, tilsette litt vann og legge massen i et tøystykke mot huden.
Slike omslag ble brukt i folkemedisinen ved ulike hudplager.
I dag bør vi være forsiktige med å overføre gamle behandlingsråd direkte til moderne bruk. Urteomslag er ikke sterile og bør ikke brukes på åpne sår eller som erstatning for nødvendig behandling.
Likevel forteller tilberedningsmåten noe interessant: Den samme planten kunne brukes som avkok, uttrekk, matplante eller omslag, avhengig av tradisjon og formål.
Fra fire til åtte urter – Flor-Essence
Historien om Essiac slutter ikke med de fire opprinnelige urtene.
I senere år ble det utviklet en annen kjent blanding, Flor-Essence, som inneholder åtte planter.
I tillegg til storborre, småsyre, rødalm og medisinsk rabarbra inneholder den:
Brønnkarse – Nasturtium officinale
En vannlevende plante med en frisk, pepperaktig smak. Brønnkarse har lange tradisjoner som matplante.
Benediktinertistel – Cnicus benedictus
En bitter urt som har vært brukt i europeisk urtemedisin i flere hundre år.
Rødkløver – Trifolium pratense
En velkjent engplante med rosa til rødfiolette blomsterhoder, tradisjonelt brukt i forskjellige urteblandinger.
Tare – Laminaria digitata
En stor brunalge fra havet, kjent for sitt innhold av mineraler, særlig jod.
Den kommersielle Flor-Essence-blandingen har egne blandingsforhold, som ikke er offentlig kjent i sin helhet.
Hva hadde Charles Brusch med dette å gjøre?
Fra slutten av 1950-årene samarbeidet René Caisse med den amerikanske legen Charles Brusch.
Samarbeidet er en viktig del av den senere Essiac-historien og forbindes med utviklingen av åtteurtersvarianten.
Men historien om nøyaktig hvem som utviklet den endelige kommersielle Flor-Essence-formelen, og når hver ingrediens kom til, er ikke helt entydig i de forskjellige kildene.
Derfor bør Flor-Essence betraktes som en senere videreutvikling, ikke som et annet navn på Caisses klassiske fireurtersblanding.
Ble Essiac noen gang vitenskapelig undersøkt?
Ja, men resultatene ga ikke dokumentasjon for påstandene om at Essiac kunne behandle kreft.
Gjennom årene fortalte mange pasienter om positive erfaringer. Slike fortellinger bidro sterkt til å spre interessen for blandingen.
Problemet var at mange beretninger manglet tilstrekkelig medisinsk dokumentasjon. Det var ofte uklart hvilke diagnoser pasientene hadde, hvilken annen behandling de hadde fått, og hvordan sykdomsforløpet var blitt vurdert.
Kanadiske myndigheter undersøkte virksomheten til Caisse, og det ble senere gjort laboratorieundersøkelser av Essiac og Flor-Essence.
Noen laboratorieforsøk med enkeltstoffer eller urteblandinger har vist biologisk aktivitet, mens andre har gitt negative eller motstridende resultater.
Dette er ikke det samme som dokumentert effekt hos mennesker.
Ifølge amerikanske National Cancer Institute finnes det ikke pålitelige kliniske data som viser at Essiac eller Flor-Essence behandler kreft.
Det er heller ikke dokumentert at blandingene «renser kroppen» eller styrker immunforsvaret slik markedsføringen noen ganger hevder.
Enkelte bestanddeler kan dessuten gi bivirkninger eller påvirke legemidler. Derfor er det viktig at Essiac ikke brukes som erstatning for kreftbehandling, og at eventuell bruk sammen med medisiner drøftes med behandlende lege.
Kvinnen bak oppskriften
René Caisse døde i 1978, 90 år gammel.
Hun etterlot seg en historie som fortsatt vekker sterke meninger.
Noen husker henne som en modig sykepleier som kjempet for pasientene sine. Andre peker på de manglende vitenskapelige bevisene og problemene som oppstår når udokumenterte behandlingsmetoder får stor utbredelse.
Begge deler er nødvendig å forstå dersom vi skal fortelle historien hennes ordentlig.
Det er også verdt å huske at hun levde i en helt annen medisinsk tid enn vår egen.
Men kanskje er det mest bemerkelsesverdige hvor lenge interessen for de fire urtene har overlevd.
Mer enn hundre år etter at Caisse først fikk høre om blandingen, diskuteres det fortsatt hvilke plantedeler som skulle brukes, hva den opprinnelige oppskriften inneholdt, og hvordan Essiac ble til.
Fire planter. En sykepleier. Et navn skrevet baklengs.
Og en historie som fremdeles ikke er helt ferdig fortalt.
For deg som vil lese mer
National Cancer Institute – Essiac/Flor Essence
En grundig gjennomgang av historien, ingrediensene, forskningen og dokumentasjonen.
https://www.cancer.gov/about-cancer/treatment/cam/hp/essiac-pdq
Cancer Research UK – Essiac
En lettlest oversikt over de fire urtene, Flor-Essence og hva forskningen viser.
Memorial Sloan Kettering Cancer Center – Essiac
Informasjon om innhold, forskning, mulige bivirkninger og forholdsregler.
https://www.mskcc.org/cancer-care/integrative-medicine/herbs/essiac
Denne artikkelen handler om urtehistorie og tradisjonelle tilberedningsmåter. Historiske opplysninger om bruk ved sykdom er ikke dokumentasjon for medisinsk effekt. Essiac og Flor-Essence er ikke dokumenterte kreftbehandlinger, og oppskrifter og beskrivelser skal ikke forstås som behandlingsråd.
